Jeg tenker derfor er jeg
Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det.

mar
13

Drømmen…


Tett inntil deg
Naken hud mot naken hud
Så nært at jeg kan kjenne ditt hjerte slå
Så tett at jeg kan kjenne pusten din stryke mot mitt kinn
Så varmt at jeg føler meg bare trygg

Hånd i hånd gjennom en travel by
Trillende latter på en benk i en park
Stjålne kyss i kinoens stummende mørke
Syklende langs en landevei en sen sommerkveld
Så godt at jeg kjenner meg bare glad

Dine øyne møter mine
Dine øyne stråler som solen i all sin prakt
Du trenger ikke si noe
Jeg vet og du vet
Så trygt å være bare elsket og kunne elske tilbake

Sammen under et pledd mens høststormene uler
Du i min armkrok
Dine hender på mitt bryst
En dårlig film på fjernsynet
Så deilig det føles å bare være oss to

Et brennende begjær etter din kropp
Dine sultne hender som griper rundt mitt lem
Vi smelter sammen og blir ett
Du sier du elsker meg og jeg elsker deg
Så deilig å være kåt med deg

Du rekker meg kniven
Vi snakker om løst og fast
Tomater og løk blir hakket opp
Vinflasken er fremdeles halvfull
Så kjekt det er å dele hverdagen med deg

Vår kjærlighet på en regnfull dag
Tørke tårene på ditt kinn
Dele smerten i mitt sinn
Så fint å være to i denne mørke stund
Så vakkert at selv sorgen svinner he
n

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

sept
29

Valget jeg trodde skulle bli så lett. Hvorfor er livet aldri bare svart hvitt? Hvorfor alle disse nyansene? Jeg trodde det skulle bli så lett å bare reise fra deg. Hvorfor må jeg drømme sånne vakre ting om deg like etter jeg har bestemt meg for å pakke sekken og reise fra deg? Drømmen var så fin. Det var en tidlig høstdag. Vi gikk hånd i hånd nedover en traktorvei. Vi var på landstedet. Lufta var fuktig og lukten av høst var overalt. Du smilte og lo. Vi skulle kjøre en lang biltur og jeg kjente jeg gledet meg til det – for jeg visst jeg skulle kjøre den med deg. Hvorfor drømmer jeg dette nå! I drømmen var faktisk min mor der også. Min mor er typen som leser mye selvutviklingsbøker. Like før jeg våknet spurte hun oss om vi ville låne en cd om smerte til bilturen hjem. Nei, svarer jeg, vi vil ha en cd om glede. Så bråvåknet jeg. Rundt meg var det bare tåkeland. En hel masse nyanser, men ingen struktur. Som en nærsynt som leter etter brillene sine leter jeg nå etter noe struktur i all denne smerten. Noen mening med alt vondt som hender oss enkeltmennesker er jeg sikker på ikke finnes. Det er simpelthen er resultat av dårlige valg, ofte egoistiske valg. Vi mennesker er egoistiske vesener. Det ligger i vår natur helt fra vi er små er babyer som bare krever og krever av våre foreldre. Etterhvert som vi blir større er vi nødt til å gi tilbake for å få, men det vi alle ønsker innerst inne er å få, ikke å gi. Gi gjør vi helst når det finnes en slags belønning i andre enden for det vi forårsaker av tid, energi og følelser. Kanskje snakker jeg kun for meg selv nå, kanskje snakke jeg for de fleste av oss. Samfunnet rundt oss er fokusert på en selv. Jon F Kennedy sa engang at du skulle ikke spørre deg selv hva landet ditt kunne gjøre for deg, men hva du kunne gjøre for landet ditt. Likeså spør jeg meg selv akkurat nå ikke hva familien min og min kone kan gjøre for meg, men hva kan jeg gjøre for dem? For mine barn kan jeg gjøre masse, men for min kone vet jeg for å være helt ærlig ikke om jeg kan gjøre noenting lenger. Kanskje gjør jeg det beste for henne ved å bare dra min vei. Hun trygler meg om å ikke dra. Sier hun ikke har vært utro, bare truffet han for å snakke og at det brevet bare var noe hun skrev for å flykte fra virkeligheten. Mitt hjerte vil tro henne, men fornuften klarer ikke. For meg virker det som hun innrømmer den løgnen hun er tatt i, men skjuler resten for hun vet at jeg ikke vet noe mer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

sept
28

Terapi…..

Som tannlege vet jeg at den sikreste og mest vellykede terapi i forbindelse med tannverk er å trekke tannen. Det gir det eneste sikre, varige fraværet  av smerte. Riktignok forsvinner tannen for godt, men i forhold til smerte er det ingenting som er sikrere enn å rykke tannen opp med krone og rot. Likeså ser jeg på deg min kone. Den sikreste terapi for meg for å bli kvitt denne vonde smerten inni meg er å rykke deg opp med røtter og det hele. Bare få deg ut av systemet mitt. Jeg orker bare ikke mere nå. Som tannlege vet jeg også at uten rikelige mengder bedøvelse kan ingen tenner trekkes uten de mest utålelige smerter. Dessverre finnes det ingen bedøvelse i det virkelige liv. Jeg må bare ta smerten innover meg. La den oppsluke meg. Og så, når jeg sitter på bånn i all møkka skal jeg bare sitte der. Jeg skal sitte der og smile i vissheten om at vondere enn det er nå kan det aldri bli. På et eller annet punkt vil bunnen være nådd og derfra kan det bare gå oppover..

Det var så mye fint vi aldri rakk å gjøre. Så my fint vi skulle se sammen, vi to og barna. Sånn blir det aldri nå. Vi deles her, som en celle som deles og aldri vil bli en celle igjen deles vi to. Minnene om det som var fint vil alltid være der. Minnene fra daggry, dagen og kvelden… men så kom natten. Det ble mørkt og stille. Tomt og ensomt. Kaldt og hardt. Vinternatten var kommet. Jeg lukket meg og du lukket deg. Så leste jeg brevet ditt. Det var ikke til meg. Det var til en annen. En annen du var glad i. Nå trygler du meg. Sier det hele bare var tull. Hvem skriver sånne brev for tull? Nei, endelig føler jeg meg sterk. Endelig skal jeg blomstre uten deg til å dra meg ned i dritten. Jeg skal reise meg fra asken som en fugl føniks. Gal blir jeg aldri, alltid lykkelige blir jeg kanskje heller aldri – men la livet bli et sted midt mellom disse ytterpunkter. La det bli en god hverdag med trygghet, kjærlighet og omtanke blant meg og mine nærmeste. Død skal vi alle, men det er ikke min dag for å dø i dag – det er min dag for å begynne å leve igjen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

sept
28

Det var da verden rundt meg fallt fullstendig i grus…. Det var sånn ca klokken halv ett i natt. Det lå i lommen på jakken hennes, jeg skulle bare se om det lå en snusboks der… istedet fant jeg et sammenbrettet ark… Med masse fine ord om eksen hennes og hvor fantastisk det var å treffe han igjen, og hvor stor pris hun satte på de hemmelige møtene deres, om at han var alt hun tenkte på hele dagene, om at han var drømmemannen som hun lot gå… det var da verdenen min bare kollapset…. nå orker jeg ikke mere. Nå trenger ingen riste i meg – nå drar jeg!!! Min kone er en utro, lyvende hore – og det må hele vår lille familie betale prisen for! Det verste for meg er at hvis hun faktisk blir sammen med den slasken (som er kjent for å drikke seg dritings torsdag, fredag, lørdag og gjerne søndag og det har han stort sett gjord siden han var fjorten) blir han stefar til min sønn – ikke pokker om det skal skje! Jeg skal grave dypt i mine og min egen families lommer for den rettsaken som må komme om hvor han skal bo – for han skal iallfall ikke bo hos henne!!!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

sept
21

Ja! Fuck it…. Her lar jeg alt komme på en gang! Alle mine syke tanker, alle mine frykter og gleder i livet! Ja – jeg er redd for dommedag. Helt fra jeg var liten har jeg blitt prentet inn at dommens time nærmer seg og på den dagen skal alle som ikke tror på gud dø! De skal brenne som halm… og kun de rettferdige skal rykkes opp! Dette er vondt inni meg. Ja, jeg er redd for å dø av hjertet mitt. Blodtrykket mitt er altfor høyt i en ung alder, sikkert psykososialt stress av altfor mange tanker som presser på hele tiden. Sikker en sammensatt problemstilling basert på mine indre spenninger og angstlignende lidelser – kanskje har det noe med min kone som aldri viser meg det fnugg av kjærlighet å gjøre? Kanskje har det noe med min manglende evne til å godta mennesker og verden slik den er å gjøre? Kanskje er det en konstant indre angst for at alt kollapser snart og at den egentlige makten bak alt er iluminati og at all verdens regjeringer, media og banker styres av djevelen selv? Kanskje er dette bare vrøvl? Kanskje er det sannhet? Kanskje jeg har svelgt den blå pillen i matrix filmen og ser livet som det egentlig er? Kanskje jeg bare lider under langtidsvirkningene av et skyhøyt forbruk av lykketobakk i mine tidlige ungdomsår? Vannbong og bønnemøte! Slå den!! Ingen slår den…. Skeiv på julaften? Sammen med min egen mor. Jeg satt og gråt fordi jeg “bare” fikk 5000 kr og ingen pakker! Jeg satt og gråt og sa at alt jeg ville ha var en fuckings pakke!! Er dere klar over at i en alder av ni år begynte hun å gi meg masse penger for å droppe barneselskap? Jeg skjønte ikke hvorfor da – var bare glad for å få mere penger og takket ja, siden hadde jeg aldri mer barneselskap…. Det er så mye kanskje i livet mitt… Kanskje forlater min kone meg. Hun nevnte det i dag igjen, kan aldri la det gå en dag uten at hun nevner det. Aldri en fuckings dag! Jeg sliter med det. Har ikke lyst at hun skal forlate meg. Hun sier er jeg som en matros. Jeg gjør for lite manneting sier hun. Javel sa jeg og gjorde masse manneting i dag. Holdt på å flere timer. Fiksa og ordna med hammer og skrujern. Da var hu pottesur etterpå. Jeg gjorde det ikke av rett grunn sa hun. Ja, vi var jammen hos en psykolog sammen også.. Han sa at jeg måtte slutte å si unnskyld til min kone hvis jeg sa eller gjorde noe jeg angret på. Han sa rett ut at jeg sa for mye unnskyld i livet mitt. Hun fikk beskjed om å ikke tenke så mye over hvorfor jeg gjorde ting, men heller være glad for at de ble gjort. Dette hadde hun visst helt glemt da hun satt pottesur i sofaen og klaget over at jeg ikke gjorde det av de rette motiver! Jeg skulle se alt som trengtes å gjøres uten at hun nevnte noe, jeg skulle gjøre det fordi jeg ønsket og ikke for å gjøre hun glad – selv om det er dette hun vil at jeg skal! Fuck it. Vanskelig å være mann i år 2009. Altfor vanskelig. Nevnte jeg forresten at hu synes jeg var en kald faen som ikke viste noe omsorg når hu lå nede med fødselsdepresjon og ikke klarte noenting. Jeg gjorde det jeg måtte og fullførte studiene mine – måtte jo jobbe sa jeg, noe må jo forsørge nurket i fremtiden! Ja, det var en fæl ting å gjøre tror jeg. Alt er så uvisst i livet mitt. Det er så blottet for noe varig og evig og ekte. Det er så fullt av kanskje, hvis og muligenser. Alt jeg ber om litt fuckings fred i det fuckings hodet mitt! Jeg vil bare at noen skal være glad i meg for det syke mennesket jeg er. Vi er vel alle syke i hodene våre – men noen av oss er sikkert sykere enn andre? Nevnte jeg forresten at utad fremstår jeg som en særs oppegående mann med høyere utdannelse. Ingen kjenner disse syke tankene mine – ingen utenom dere – mine kjære stjerner! Så la oss la det forbli slik. La oss hylle det sosialt postapokalyptiske tidsalder hvor vi alle vil være superstars og ingen vil være fan! Hvor vi alle vil eksponere oss selv og våre egne behov og ingen vil tilfredstille andres… Det denne verden trenger er en hærskare av moder Teresaer..

Jaja, bare letta litt på trykket. Kom igjen. Gi meg nulls stjerner og kall meg en sjuk faen. Jeg driter i det uansett. Jeg vet hvem jeg er – jeg er et eneste stort kanskje og jeg er skråsikker på min egen elendighet – noe annet tør jeg ikke. God natt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

sept
01

Samtalen

I går kveld snakket vi sammen. Vi snakket lenge om alt som er galt. Vi snakket om hvor mye vi ikke forstår hverandre. Vi er så ulike. Jeg fra en familie hvor status, penger, utdannelse og jobb betyr så ufattelig mye – du fra en famlie hvor dette betyr ingenting og hvor selve individets verdi ligger i egenskapen av å være et unikt menneske og intet annet. Du fra en familie hvor mennesker av alle legninger, etnisiteter og ulike trosformer verdsettes likt – jeg fra en familie hvor den kristne kjernefamilien og dens tilhørende verdier danner selve malen for mønstersamfunnet. Vi snakket, vi lo og vi gråt. Det var godt. Du ville være nær meg, men jeg lot deg ikke, ikke enda. Arrene og sårene er fremdeles for mange og freden for nyvunnen til å erklære krigen for avsluttet – men det var et øyeblikk av fred inni meg. Kanskje opplevde jeg et lite flik av den følelsen soldatene i skyttergravene følte da de spontant innledet våpenhvile julaften 1914. Ingen ordrer ble gitt og ingen avtaler ble signert av menn i storslåtte uniformer. Det var en bestemmelse som ble tatt i soldatenes herter. I kveld tok jeg en bestemmelse i mitt hjerte, en bestemmelse om å rekke ut en forsoningens hånd til min kone. Like mye som kriger kan vinnes et slag om gangen, kan freden vinnes med et forsoningens ord om gangen. Hovmod og stolthet må vike plassen for ydmykhet og tilgivelse. Bare da kan grunnlaget for den varige freden legges og bare da vil du og jeg bli lykkelige sammen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

aug
30

Elie Wiesel sa en gang at å snakke med fremmede er som å snakke med stjernene, de sladrer ikke…

Svart februarnatt 2004. Det var da jeg traff deg. To år var gått siden alle vennene mine dro. Livet mitt hadde sakte, men sikkert tatt seg opp igjen. Alle rundt meg smiler. Det er lørdagskveld og festen er i gang. Stedet er Bergen, nærmere bestemt Scotsman. Stedet kan med rette kalles den evige danskebåt. Sommartidar hej hej hej ropes fra pianoet. Inni meg er det mørkt, men du smiler. Jeg går bort til deg og du drar meg ned til deg. Jeg er kristen sier du, javel sier jeg. Du lukter sterkt av øl og røyk. Snart sover du hjemme hos meg. Jeg vet bare hva du heter og at du er kristen. Vi ligger ikke sammen, vi bare ligger der som to fremmede og klamrer oss til noe vi engang ikke vet hva er – vi vet bare at det er godt og at vi ikke fryser nå som vi er to…

Jeg forlot deg. Ikke bare en gang, men to ganger. Jeg savnet deg hver gang og nå savner jeg deg igjen. Jeg savner din uforbeholdne kjærlighet. Jeg savner at du elsket meg for den jeg var. Jeg bare savner deg fra mitt innerste jeg.

God natt stjernen min.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

aug
29

Min sønn blir 3 år i dag. Det skulle vært en gledens dag. Det er det ikke for meg. Livet mitt er ikke som det skal være. Jeg gråter. Alene på rommet under dyna ligger jeg alene med gråten min. Min kone har akkurat kloret meg i ansiktet. Stygge ord har fallt fra oss begge. Vet ikke om vi hater hverandre, men det er iallfall ikke kjærlighet de blodige arrene i ansiktet mitt vitner om. Jeg kjenner ingen her. Har ingen sted jeg kan gå. Jeg har min lille familie som jeg nå må reise fra. Dra på fjellet sier min kone. Dra bort – du får ikke ødelegge denne dagen. Det er med stor sorg i sinnet at jeg snart pakker en sekk og setter kursen for et eller annet fjell så min kone kan være alene med familien sin og sønnen min og feire hans 3 års dag mens jeg sitter alene på fjellet med gråten og tankene mine.

Det er min feil sier jeg. Mine tanker er meg – og jeg er mine tanker. Mine tanker sier at det hele er min feil. Jeg skrev om det store spranget jeg ikke klarer å ta – det er der det hele ligger. Jeg er så knyttet til min kone, så knyttet at jeg kveler henne. Hun orker ikke mere og jeg orker ikke mere av kulden hennes. Hun er så sint på meg for jeg ikke har noen venner – jeg har bare henne, men nå har jeg ikke henne heller lenger. Det er som å gripe etter vann – forsøke å løfte det opp og holde det i hendene – samme hvor hardt jeg holder glir det bare bort… det lille lyset jeg hadde.

Nå går jeg snart ut i natten. Alene med sorgen. Sorgen over ikke få være der når min sønn fyller tre år. Det gjør så innmari vondt inni meg. Jeg elsker den gutten over alt. Kanskje vil han også en dag knuges under min kvelende kjærlighet. Min fornuft vet at dette ikke er sunt, men mine følelser og min fornuft snakker ikke samme språk lenger.

God tur og lykke til til meg selv.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

aug
28

Timmy Tees gamle hit One more try klinger ut fra stereoanlegget. Plata er en samleplate høsten 1999. De tre beste årene i mitt liv er akkurat tilbakelagt. Foran meg ligger et hav av smerte, glede, lidelse, fryd og sorg i en homogen blanding som havet selv. Lite aner jeg om denne tiden som skal komme. Der sitter jeg altså. I den ene hånda mi holder jeg en lucky strike selv om jeg ikke røyker. I den andre holder jeg ei flaske iskald smirnoff ice. Det er høst, det er kveld. Jeg er i tigerstaden hos noen av mine beste venner. Vi er på Ullevål studenthjem.

Ti år senere sitter jeg med Kossene på ørene. Jeg hører på One more try med Timmy Tee igjen. Lyden og ordene er de samme, men innholdet har forandret seg. Eller ikke innholdet, men mottakeren. Kant sa at lærdom og viten alltid vil innta forskjellige former etter mottakerens tidligere kunnskap og livserfaringer. One more try betyr ikke det samme lenger. Den gangen var det bare ord og lyder som lød fint – i dag ligger smerten i disse ordene. Ti år av livet mitt ligger i disse ordene. En vis mann sa en gang “De fleste av oss vil heller være sikre på at vi er ulykkelige, enn usikre på at vi er lykkelige”. Sånn har livet mitt vært de siste ti årene. Det er som å stå ved et stupebrett og lure på om jeg skal stupe fra 10 meteren. Jeg går sakte til kanten før jeg omsider går tilbake igjen. Forsøker å finne det nødvendige motet, men finner det ikke. Jeg er sikker på min egen elendighet og noe annet tør jeg ikke.

Jeg traff dem like ved stortinget, der studenten ligger. Jeg skulle få prøve noe gøy. Det gjaldt å holde røyken inne så lenge som mulig. Da ble virkningen best hadde vi hørt. Nettopp dette gjorde at vi en time senere befant oss på en nattåpen bensinstasjon for å kjøpe noe mat. Jeg, min beste venn og store drage. Vi stod der som tre mumier, klarte ikke bestemme oss for noen ting. Musikken inntok hodene våre. Tid og sted opphørte. Bare vi tre og musikken. Vi kjøpte til slutt et brød og gikk hjem for å spise. Vi var alle tre enige om at dette brødet var en kylling og at dette var den beste kyllingen vi noen gang hadde smakt.

Det tok slutt like etter. Smerten tok over livet mitt. Ensomheten, melankolien og sorgen tok gradvis større og større plass i livet mitt.
Like etter vi flyttet fra hverandre. Det var den tiden jeg bodde på melkeplassen. Jeg hadde ingen, absolutt ingen for første gang i mitt liv. Jeg gråt hele tiden. Jeg bare lå der og gråt og gråt og gråt. De neste månedene var en salig blanding av whisky, southern komfort, en diger sjokoladeplate med bingo tobakk, utallige lucky strike og et stadig voksende hulrom inni meg. Jeg ble kjent med mennesker, men de ble aldri kjent med meg. Noen blomster lukker seg igjen når natten faller på – slik lukket jeg meg for natten var kommet.

Slik sitter jeg der i dag. Natten er der enda. Jeg er fremdeles lukket. Inni meg bærer jeg på sorgen over alt som ble tapt. Selvmedlidenhet kalles dette. Jeg er ynkelig og patetisk og mitt rasjonelle jeg har ingen problemer med å innse dette. Dette er dessverre et av de områdene i livet mitt hvor fornuft og følelser kommer i konflikt og ikke klarer å finne veien ut. Jeg er redd. Jeg står fremdeles ved kanten av ti meteren og prøver å hoppe. Det føles om alle de andre har hoppet for lenge siden og jeg står der alene igjen på toppen av stupetårnet. Vinden blåser og kulden slår inn. Skal jeg aldri hoppe spør jeg meg selv. De andre som bader der nede koser seg med hverandre. Bare jeg står igjen på toppen av stupebrettet. Det er kveld igjen. Jeg tar snart et tygg av min kones sovepiller for å klare å stilne tankene mine.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

aug
28

Hello world!

Velkommen til min blogg. Dette er mitt første innlegg på VG Blogg. Bookmark denne siden og besøk meg snart :-)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00